I SmuleSkogen finner du nettbutikk med katteleker, dukkeutstyr og mye mer. En egen blogg og prosjekter du kan lage selv. Vi har også en egen matseksjon med middag, desserter og bakverk. Velkommen inn!
Til hovedsidenNettbutikk - katteleker med kattemynte, dukkeutstyr, småsøm og håndarbeidBlogg om samfunn, hverdag, kvinner, debatt og humorProsjekter og ideer du kan gjøre med barn og familieOppskrifter middag, kaker, smoothie og mye annet rart!Les om dyrene i SmuleSkogen, om Frøken Smule og alt som skjer her i skogen!  

Kontakt SmuleSkogen
post@smuleskogen.com
eller via Facebook


 
  Nyeste blogginnlegg
Debattinnlegg
Hverdagsbetraktninger
Humoristiske betraktninger
Kvinneblogg
Ord til ettertanke

Normal-Norge, har ikke evolusjonen gjort en god nok jobb?- 22. juni 2012
Hvordan er det å havne utenfor normen i DET NORMALE NORGE?

Regndråper, øye og lilla blomst

Med mine noe bakstreverske datakunnskaper har det dessverre tatt for lang tid før jeg fikk lagt ut dette innlegget. ”Timing is everything”; heter det seg så fint på engelsk. Og godt taimet og tilrettelagt ble ikke tidspunktet for denne bloggen, som skulle kommet for en uke siden. Men nå kommer den likevel, for en kan jo ikke kaste bort gode arbeidstimer bare på grunn av bad timing! Så kanskje jeg får unnskylde meg med at jeg ikke er en hipp og kul verdensborger, men heller en uhipp treg trønder! Bedre sent enn aldri som min mor verdalingen ville sagt! Her er dagens blogg!


Skrevet 13. juni 2012
På tirsdag den 5. juni 2012 stod dette leserinnlegget i Adresseavisens papirutgave. I del 3 Kultur, side 15; sidens overskrift; Meninger, også kjent som ”Ordet fritt” for oss som leser Adresseavisa jevnlig!

Adresseavisen leserinnlegg Norge skam deg 5. juni 2012

Og det er et klinkende godt innlegg til en avveksling fra mye av det usaklige og unyttige oppgulp som trykkes i avisa til tider. Viktig på mange måte vil jeg si, at noen i det hele tatt tør å ta i emnet stigmatisering av enkeltindivider i det norske samfunn. Så derfor gikk jeg sporenstreks på nettutgaven til Adresseavisa for å se om jeg kunne legge inn en kommentar til innlegget! Jeg søkte og søkte, bladde fram og tilbake på nettsidene, men fant ikke innlegget noe sted. Så jeg slo meg til ro med at de på nettredaksjonen til avisa sikkert ikke hadde rukket å kyle nedpå nok kaffe enda til at de var kommet rundt til å legge det ut på nett! Så jeg ventet. Neste dag gjorde jeg det samme, sjekket nett og sjekket papiravisa. Noen må da være engasjert nok til å kommentere dette innlegget innbilte jeg meg. I det minste komme med en støttende kommentar, en anerkjennelse av innlegget i ”si din mening feltet”. Men ikke denne dagen heller! Ikke så mye som en slarvete kommentar fra en eller annen sinnapropp. For dem kan det saktens være nok av, folk som skal mene mye om mangt uten egentlig å ha noe form for innsikt eller belegg for det de sier.

Så jeg venter og blar i avisen de påfølgende dagene. For jeg tenker, hadde dette vært mitt innlegg som egget til debatt, ville jeg jo blitt en smule skuffet av å bli oversett på denne måten. Dag etter dag går med nye innlegg om rampete syklister i bygatene, orgelproblemer i domkirken, evige bompengediskusjoner og annet snikksnakk. Men ikke en gang i løpet av de 9 dagene som har passert har NOEN som helst kommet med en vettug tilbakemelding til ett, i mine øyne, så godt, ettertenksomt og irettesettende leserinnlegget. Skrevet av en så modig og reflektert kvinne at hun til og med har signert meningene sine med sitt fulle navn. For ikke mange har så mye mot nå for tiden at de kan ytre sin mening i skyggen av sitt fulle og hele navn. Innlegg til debatt både i aviser og på nett, signeres gjerne med klingende kallenavn eller pseudonymer, hvis det ikke står underskrevet med den nøytrale tittel ANONYM. Og i mange tilfeller kan jeg skjønne at en har behov for å være litt anonym, alle kan ha behov for det. Men kan vi ikke i blant være såpass VOKSNE at vi faktisk kan stille våre navn bak våre egne opprop eller meningsutspill? Så at innleggets skribent i dette tilfellet setter sitt fulle navn på papiret skal det stå respekt av, enig eller uenig som man måtte være i vedkommendes sak.

Som virkedagene går over i helg er det enda ingen emning til debatt å spore, ikke engang på nettavisen dukker innlegget opp. Selv ikke i skrivende stund har dette innlegget kommet inn på nettutgaven til Adresseavisen. Samtidig registrer jeg at flere av de innlegg og menings-snutter som har stått i papiravisa har kommet seg inn som digitale utgaver på cyberspace! Og jeg kan ikke annet enn å undres over om grunnen til at ingen kommenterer eller legger ut dette innlegget til videre debatt på nett er fordi de ikke tør å ta i tema; stigmatisering av enkeltindivider i det norske samfunn? Hvor inkluderende er vi egentlig ovenfor de som ikke er A4?, slik innleggets skribent over påpeker. Og hvorfor er det ingen som tør engang å være delaktige i å drøfte et så viktig tema? Så selv om jeg nå også har ventet og drøyet med å bidra med min stemme, mine kommentarer til saken, venter jeg ikke lenger!

Det er vel så allerede ganske innlysende for mange hvor jeg vil hen med mine tanker rundt dette leserinnlegget. Jeg har så langt brukt mye av denne siden på å kommentere hvor slapt det er av oss som samfunn og ikke være delaktige i andres hverdagskamper. Og ikke tørre å ta parti og stille seg bak en fane for hva som er viktig i andre menneskers liv. Min klare mening på dette området er at vi i det norske samfunn er for opptatt av å sette hverandre i bås og deretter henvende oss til disse menneskene både negativt og på en lite respektfull måte. For det er vi generelt gode på vi mennesker, kategorisere og putte individer der vi syns de hører hjemme i samfunnskartoteket. Alle gjør vi dette, jeg gjør det, kongen gjør det, mannen som sitter foran deg på bussen og dama bak deg i køen på butikken gjør det. Innebygd i oss er denne trangen til å sortere hverandre etter farge, form og sort. Instinktivt gjør vi det, men det betyr ikke at vi som tenkende mennesker ikke kan gjøre et valg om hva vi vil med våre tanker. For hjernen fungerer da faktisk slik at vi kan velge våre egne fordommer. Og vi kan velge de bort like enkelt. Vi kan velge hvordan vi forholder oss til våre medmennesker. Være det seg respektfullt eller respektløst.

Men selv om vi har rundet det 20. århundrede, ser det likevel ut til at mennesket ikke har brukt evolusjonens gang godt nok til at vi har kvittet oss med de mekanismer i oss som sier; kategoriser og stemple. Hår under tærne og andre huleboertendenser har vi for lengst lagt av oss som lite trendy og umoderne. Men trangen til å dømme har vi ikke utviklet oss bort fra. Dessverre får en vel si, er kanskje ikke menneskehjernen utviklet seg godt nok på dette området over alle disse årene med ellers fremragende forbedringer.

Karneval, løvetann og 17. mai

For vi har knyttet til oss mange kvaliteter og nyttig kunnskap. Vi har blitt et sivilisert samfunn på mange måter, men ikke når det gjelder å være modig nok til å støtte opp om hverandre. Jeg har mange ganger lurt på dette fenomenet. Hvorfor vi mennesker er utpreget mer opptatt av å trykke hverandre ned, istedet for å bygge hverandre opp! Rent ulogisk er det når en tenker nærmere etter. En annen deprimerende realitet er at vi kvinner kanskje er flinkest til nettopp å holde hverandre som medsøstre nede, slik at vi enkelt og greit ikke har mulighet til og overgå hverandre. Janteloven på sitt beste kan en for enkelthets skyld kalle det. Er det kanskje en type nevrokjemisk brannmur i hjernene våre som ikke lar oss utvikle oss forbi en fordomsfull tankegang om v��re medmennesker? Eller er det simpelthen ikke i kortene at den menneskelige hjerne er kapabel til å lære seg til ikke å kategorisere? Eller kan vi bare bestemme oss for at vi som mennesker har fri vilje til å velge våre egne standpunkter? Jeg avslutter mitt innlegg med dette spørsmålet:

Hvorfor er det så vanskelig for oss mennesker å la andre få være DEN DE ER?

Og med dette håper jeg inderlig at noen der ute føler seg enten umåtelig provosert over mitt innlegg eller føler en slags kløende trang til innspill (som om man skulle vært ikledd en ganske fancy akrylgenser fra 80-tallet), til enten å kommentere, motargumentere eller føre denne debatten videre! Velkommen til debatt får en nesten si, hvis det er noen der ute som
tør
?

God påske fra oss alle her i den nå nedsnødde Smuleskogen!

Beste Hilsener

Sigrun J. Karbu


Flere blogginnlegg under Nyeste innlegg, Debatt, Hverdag, Humor, Kvinner og Ettertanke

comments powered by Disqus