SmuleSkogen logo
Til SmuleSkogens forside
Tekster skrevet av Sigrun J Karbu
Debatt om samfunnstema og verdier
Debatt om kvinnesak og feminisme
Hverdagen i SmuleSkogen
Innlegg til ettertanke
Bildearkiv
Store og små ideer til hus, hage, mat og sammen med barna
Tips, spillelister, nye smaker og andre oppdagelser
Om SmuleSkogen
Tante Pimpernell sin nettbutikk
Tante Pimpernell, nettbutikk

SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
Hverdagskvinnen rører i gryten

Det har gått opp for meg at jeg er en hverdagskvinne. Og at det egentlig er helt ok. Så klart var det ikke det som var den originale planen, jeg skulle så mye da jeg var ung. 23 år, ny utdannet, forandring, forbedring, jobb, karriere, skrive, lese, virkelig utrette noe! Men overmotet tok kanskje slutt et sted i møte med livets mange hindringer.

For mens andre kvinnene på min alder planlegger neste forfremmelse, neste personlige bragd, leter jeg etter reserveløsninger. Nettopp fordi jeg ser at de store mulighetene er for høyt oppe til at jeg kan strekke meg etter dem. Overskudd og krefter strekker ikke altid til når man bor i en verkende kropp.

Jeg har blitt et hverdags menneske, som lever for de dagene da alt går på skinner. Hvor middagen ordner seg selv, leksene til skolejenten min utføres uten store ramaskrik og overskuddet er akkurat passe stort til at man kan komme seg gjennom dagen uten å måtte hive etter pusten for å sette på en klesvask. Mange dager er det KUN dette jeg har overskudd til, andre dager mye mer!

tornekratt, kvinner, kvinne mot kvinne, kvinne hierarkiet

Samtidig observere jeg verden fra innsiden av mitt uvaskede kjøkkenvindu. Og jeg ser hvordan dere ser på meg som nettopp det; «Hverdagskvinnen», som rører i gryten og legger sammen rent tøy. For ifra deres synsvinkel er jeg KUN det. Ikke noe annet, ikke potensielt noe mer. Bare en hverdagskvinne. Hun som lever slik de gjorde på 1950 tallet. Fødd opp på sin manns inntekt, uten meninger, uten innvirkning. Mens hun monotont og uten iver sorterer synåler og lager brettekant på sin manns underbukser.

Kanskje oppsummerer dere med at dere synes jeg har det lettvint! Jeg har ingen møter jeg skal rekke, ingen fjelltopper å bestige, mitt dagsoppdrag er kun å unngå og svi grytens innhold.

«Ja, du har jo god tid til strikking og slike koselige ting da», er ofte en kommentar jeg får slengt når jeg bortforklarer meg selv som hjemmearbeidende. Men dere ser ikke hvordan jeg marsjerer på nåler i ren kroppssmerte mens jeg samtidig må balanserer at brett nybakte boller på vei inn til dugnad. Hvordan jeg kjemper med smilet så ingen skal se at jeg har store vansker med å balansere meg selv på stolen mens lille frøkna fremfører innøvde julesanger sammen med de andre barna ikledd røde nisseluer. Dere tenker bare; «ja hun har jo saktens tid til bollebaking, hverdagskvinnen, som fortsatt lever på 50-tallet» Også tar dere en bolle fra mitt brett, for det er jo tross alt litt synd på meg, som bare er hverdagskvinne i et mylder av millenniums-kvinner. Selv om dere ikke helt kan unne meg brettet med nybakte boller heller. For vi kvinner unner hverandre ikke bragdene, selv så minimale de måtte være.

Jeg er fullstendig klar over at jeg i det myldrende samfunnet vi lever i preget av prestasjonsstress og resultatfokus blir liten. Og at mine små hverdagsbragder blir bagateller nederst i en gullkantet statistikk. At andre kvinner ser på det jeg presterer som «hobby sysler» som jeg kunne spart til kveldene, med barn tullet i seng og samboen parkert foran siste sesong av Game of Thrones! Det de ikke tenker på er at kanskje «dette sysleriet» er alt jeg har overskudd til etter at smertene har glefset i seg mesteparten av iveren og den vanlige hverdagen drar av sted med resten av kreftene. Skuffet blir et litt matt ord i denne sammenhengen, for jeg så ikke den komme, at det var iblant mine egne, kvinnene, jeg skulle få flest skyllebøtter og slengkommentarere på at jeg er den jeg er med mine utfordringer.

For: Når heier egentlig kvinner på kvinner?

«Hva er det med damer som ikke orker å se på at andre damer viser fram noe de er fornøyde med – særlig hvis det innebærer tradisjonelt kvinnearbeid?»
 
vær rausere, kvinner støtter kvinner
Nei takk, jeg kan gjerne spare meg for denne konstante trangen til å sette andre mødre på plass! Vær i stedet raus!

Når applaudere vi som kvinner en annen kvinne som lever med store smerter og allikevel prioriterer fersk bollebakst og kvinnesak med rosa bh under hverdags t-skjorten? Når applaudere vi arbeidende mødre for deres doble innsats både ute og hjemme? Ja eksakt når applaudere vi kvinner, vi mødre hverandre for at vi rekker over alt det en mor faktisk gjør uansett hvilke hverdagsutfordringer hun jobber rundt?  Trass i at hun egentlig burde tatt seg en middagshvil? 5 minutter til gå på do alene, 5 minutter til å legge ny leppestift hvis det er det som behager henne, 5 minutter til å flytte virtuell mynt på telefonen bare for å få 5 minutters pause for seg selv?

Isteden ser vi ofte på hverandre som konkurrenter! Vi ser på mammaen ved siden av og bedømmer kvikt om hennes bakst er bedre enn vår egen fremfor å sette pris på at det faktisk ble bakt såpass mye til dugnad. Selv om kakebakingen kan være litt konkurranse preget innimellom er det da ingen av oss som baker bedre sjokoladekake kun for å rakke ned på hun som hadde uflaks med baksten den dagen! Som om vi skulle stått som unger og gnidd glasuren inn i trynet på hverandre, godtet oss og ropt "min kake er bedre enn din, æddabædda"! Er vi kvinner virkelig så opptatt å  sammenligne at vi ikke kan verdsette hverandres innsats mot felles mål? Istedenfor så dømmer vi, setter hverandre på plass med halvsleipe slengbemerkninger, korttenkte svar, mangel på omtanke, forståelse og blikk som kvasse kniver!

For hva behager deg egentlig hverdagskvinne, når du står der og observerer at bolledeigen hever?

Er det det andre kvinner tenker om hjemmearbeidende mødre? "Debatterer du livets store dilemmaer med deg selv der du står"? For og imot!?" Eller bryr du deg mer om at det svir seg i bunnen av gryten? Som en rent hverdagslig diabolsk debatt, å svi eller og ikke svi risengrynsgrøten? Dere mine medsøstre antar at dette er noe jeg velger, stillingen som hverdagskvinne, at dette er samfunnets største jumboplass. Dere antar at ALT er en valgmulighet! Hvis man er syk, skyldes det at man ikke strekker seg langt nok, er kvikk nok, ikke spiser riktig, trener riktig. At man faller, skyldes at man ikke haster raskt nok når man ser hindret komme!? Snubler man i høyhælte sko, kan man ikke forvente at damen bak strekker ut en hånd for å hjelpe en opp.

Hvor har vi kvinner egentlig forlagt rausheten oss imellom?

Er det for enkelt å slenge ut et kvikt "hent tresleiven du, rør i gryten, hverdagskvinne" i motsetning til å være raus med sin neste?

Sigrun J. Karbu
En hverdagskvinne og potensielt så mye mer!


Instagram #SmuleSkogenFacebook SmuleSkogenRSS-feed SmuleSkogenEmail SmuleSkogen



 
Webdesign av Sigrun J Karbu