SmuleSkogen logo
Til SmuleSkogens forside
Tekster skrevet av Sigrun J Karbu
Debatt om samfunnstema og verdier
Debatt om kvinnesak og feminisme
Hverdagen i SmuleSkogen
Innlegg til ettertanke
Bildearkiv
Store og små ideer til hus, hage, mat og sammen med barna
Tips, spillelister, nye smaker og andre oppdagelser
Om SmuleSkogen
Tante Pimpernell sin nettbutikk
Tante Pimpernell, nettbutikk, Sigrun J. Karbu, håndlagde produkter

SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
Er vi i ferd med å bli et land kun tilrettelagt idealborgere?

Jeg er heldig, jeg har en frisk og oppvakt 9 åring. Hun smiler, hun ler og innimellom drar hun et trassanfall som ville fått selveste sinnataggen til å dra på smilebåndet. Hun maser innimellom på butikken om unødig nikknakk og is. Og her hjemme har hun vegring for av knappen på tvèn og mors strenge formaninger om skjermtid! Men jeg er likevel heldig, min datter er frisk som en fisk. Ikke alle er så heldige, og de har i tillegg strevd lenge for at deres barn skal få den hjelpen de trenger til å holde seg i live, til å bli bedre, til å utvikle seg, utfordre seg, til å smile, le og innimellom dra i gang et skikkelig trassanfall over at tvèn blir skrudd av for tidlig! Så klart er det fint at flere får, men ikke på bekostning av de som kanskje trenger pleiepenger også på lang sikt! Særlig når forskning viser at pleie i hjemmet på mange omeråder er å foretrekke, men fordi hjemmeomsorg også er et godt argument i den store økonomiske sammenhengen. Og når jeg leser videre i artikkelen om mødrene som stiller statsminister Erna Solberg til vegs med krav til ordningen rundt pleiepenger, tenker jeg helt enkelt:

Er vi i ferd med å bli et land kun tilrettelagt for tipptopp, friske idealborgere?

idealborger, sosialpolitikk, statsbudsjett, pleiepenger, omsorgslønn
Elle melle: Ikke du, ikke du, ja du ja, men definitivt ikke du!

Er vi tilbake dit hvor livets rett kun er for idealmennesket, de sterkeste rett, de som aldri er syke, de som ikke feiler noe som helst, de som potensielt vil finne opp hjulet på nytt, gå milevis på ski eller de som aldri blir småforkjøla. Skal vi sortere ut og rangerer hvem som skal ha rett til en verdig og tilrettelagt hverdag ut ifra hvor heldige de har vært i biologiens rulett eller hvorvidt de har råd til å kjøpe seg ut av uføret for seg og sine? Er virkelig medmenneskeligheten blitt langt på hylle for godt i bytte mot økt kjøpekraft og økonomisk vekst for de som har mest fra før?

Er det et slikt samfunn vi vil ha?

Jeg kjenner jeg blir sint, rent rødglødende i topplokket på vegne av foreldrene som må sloss for å forsvare barna sine, hverdagen og livene sine. Sloss for nattesøvn og livskvalitet fordi det skal spares penger på barn som er syke. Spares penger på utslitte foreldre som gjør så godt de kan og i tillegg legger inn ekstra giret som får det hele til å gå i rundt.

«Å ha alvorlig syke barn er ikke noe noen velger, sier stortingsrepresentant Karin Andersen (SV).» (Utdrag fra lenket artikkel)

Men det er dessverre slik at livet rammer noen hardere enn andre. Urettferdighet vil alltid eksistere, men er det ikke likevel vår medmenneskelige plikt i det minste å forsøke og utjevne den?

Eller skal vi luke ut og sortere hvem som skal få det bedre eller ikke kun ut ifra et kostnadsperspektiv, slik det gjøres i forhold til enkelte livsforbedrende eller livsviktige medisiner? Hvis hjelpen er tilgjengelig, burde vi ikke dele den, i stedet for å fokusere på og fordele tier bunkene på bordet først? Så klart skal legemiddel firmaene og forskerne ha sitt, alle forstår den, de trenger også til pålegg på brødskiva. Men det er at enkelte skal tjene seg rike på andres elendighet jeg får moralske brekninger av. For det er når til og med barn kan sette det etiske spørsmålet i sammenheng og ikke vi voksne, at en virkelig kan undre seg over hvilket samfunn vi voksne egentlig kjempe for!  

«– Jeg synes de bør si ja. Hvis du får kreft av å røyke, så vil du få medisin. Og de som røyker vet at de kan få kreft. Men når du har blitt født med dette og ikke vil ha det, vil ha medisin, og de sier nei, så er det samme som at de sier at vi ikke er viktige nok for samfunnet.» (Utdrag fra lenket artikkel)


Er det de med mest makt sin oppgave å bestemme hvem som er viktig i samfunnet og ikke?

Egentlig sitter jeg med en fornemmelse av at den sittende regjeringen og mange andre organer med bestemmelsesmyndighet har lest eventyret om Robin Hood i feil retning. For man tar ikke fra de fattige og gir til de rike, med mindre man gladelig tar på seg skurkerollen og er fornøyd med det. Ikke nok med at "sheriffen av Norge" nå skal ta fra de minste og syke i samfunnet vårt, men også de som bretter opp ermene frivillig og tar i et ekstra tak, skal faktisk jekkes ned 4 hakk de og!

«Det er små summer i et stort statsbudsjett, men det har svært store konsekvenser for de organisasjonene som blir rammet. Frivillig sektor kan ikke avløses av statlige tiltak, den spiller en uvurderlig rolle, sa Arnstad.» (Utdrag fra lenket artikkel)
 
For frivillig innsats handler også om arbeidstimer og stå på vilje til å utjevne forskjellene og urettferdigheten. Alt fra hun som strikker varmende plagg til andre, de som holder varmestuer og krisesentre åpne på kveldstid og i helger! Vi trenger et samfunn hvor flere bryr seg helt enkelt. Det vi definitivt ikke trenger er en regjering som oppfordrer til det motsatte ved å gjøre det enda vanskeligere å strekke frem en hjelpende hånd. For jeg kan umulig se for meg at Solberg og kompani som kompensasjon for kutt i støtte, nå skal brette opp ermene på fritiden sin og legge i de dagsverk som må til for å holde hjulene i gang i frivillig Norge.

Vi burde brenne urettferdigheten i begge endene, i stedet for å legge frem mer åte og la den vokse seg enda større i samfunnet vårt!  

Sigrun J. Karbu
Tenner en fakkel for medmenneskeligheten og likeverd på tross av kroneverdi!

Instagram #SmuleSkogenFacebook SmuleSkogenRSS-feed SmuleSkogenEmail SmuleSkogen



 
Webdesign av Sigrun J Karbu