SmuleSkogen logo
Til SmuleSkogens forside
Tekster skrevet av Sigrun J Karbu
Debatt om samfunnstema og verdier
Debatt om kvinnesak og feminisme
Hverdagen i SmuleSkogen
Innlegg til ettertanke
Bildearkiv
Store og små ideer til hus, hage, mat og sammen med barna
Tips, spillelister, nye smaker og andre oppdagelser
Om SmuleSkogen
Tante Pimpernell sin nettbutikk

SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
De som reiste videre, men lot bagasjen stå!

reist videre, døden, tunell, lys i tunellen, på vei

Døden er på mange måter et sagnomsust trehodet troll i det Norske samfunn! For selv om vi alle vet at døden venter, er det fortsatt tabu å snakke om den, med mindre du bruker det forhåndsgodkjente ordet kondolerer i begynnelsen av setningen. Kondolerer i seg selv er for mange kanskje synonymt med døden. Et opp og vedtatt "det er synd på deg" ord som ingen egentlig vet hva betyr, men som vi alle tyr til når vi ikke helt vet hva vi skal si!

For er det noe vi nordmenn er eksepsjonelt gode på, så er det å distansere oss fra det som er vondt og vanskelig!

Det skal helst ikke nevnes, det skal helst ikke gis rom og spradeplass. Det skal lukkes inne, som et vilt dyr som freser og biter, glemmes, så fort det lar seg gjøre.

Men hva med de som har reist videre, men likevel lot bagasjen stå igjen? De som reiste uten å gi beskjed, de som reiser videre uten å ha orden i sitt fysiske rot. Hva med de?

Og hva gjør så vi som sitter igjen med koffertene og spørsmålene? Akkurat det sier ikke ordet KONDOLERER noe om!

De to siste årene har vi hatt flere dødsfall i nær familie. Noen ventet, andre brått og ukoordinert. Det siste for ikke mer enn et par måneder siden. Og når døden inntreffer i nær familie forventes det at man som den pårørende er sørgmodig, sørgende og direkte berørt.

Selv om jeg må innrømme, det er bagasjen som står igjen på perrongen som har tynget meg som pårørende mest!

De er på mange måter "heldige", de som får være pårørende til mennesker som har alt i orden, som har ting på stell. Som har en skuff for betalte regninger og en konto som dekker uforutsette hendelser. Men vi som ikke er fullt så heldige, må oppe i alt bagasjekaos på perrongen, forholde oss til kodeksen om at vi først og fremst er sørgende. Selv om det er det praktiske ved et dødsfall som først og fremst krever alt fokus. Men det snakker vi ikke om. Det forties mens vi mimikkløst tar hånden til den neste i køen som sier kondolerer og tilter hodet sørgmodig til siden i det de passerer oss.

Hegg i blomst, hvite blomster, sorg, skygge, sort mot hvitt

For dødens praktiske segment skal ikke snakkes om, skal ikke forbannes som det kvelende kaos det faktisk er å rydde opp etter et helt levd liv. Økonomisk kaos, fysisk bagasje eller mellommenneskelig rot forventes opp ryddet i smug så raske som mulig etter at ordene KONDOLERER er ramset opp! Uten at vi skal bry omverdenen med hvor ilske vi er over å være nettopp DEN som sitter igjen med rotet etter avdøde.

For sinne hører aldeles ikke hjemme i den NORSKE versjonen av sorg.

Sinne er ikke sømmelig. For den Norske sorgen er nettopp det, sømmelig! Vi hverken roper eller gråter høylytt over båren i det den bæres ut til sitt siste hvilested. Vi forholder oss rolige, tekkelige og tørker tåren i øyekroken raskt så ingen skal se at vi gråter mens vi legger våre kjære i jorden. Likedan er det kanskje med sørgetiden, eller oppryddingsfasen etterpå, den som ingen vil snakke høyt om. Da sørger vi, mens vi rydder i stillhet. For vi klager ikke, for vi skal hedre den som har reist videre uansett hvor mange kofferter, kasser og inntørket oppvask som står igjen på perrongen.

Er døden virkelig så fremmed at vi ikke kan snakke åpent også om den praktiske siden når noen reiser videre?

Eller burde vi snakke fint om de døde, uansett hvor mye jordisk rot de etterlater seg?


Sigrun J. Karbu
På talefot med mannen med ljåen

Instagram #SmuleSkogenFacebook SmuleSkogenRSS-feed SmuleSkogenEmail SmuleSkogen



 
Webdesign av Sigrun J Karbu