I SmuleSkogen finner du nettbutikk med katteleker, dukkeutstyr og mye mer. En egen blogg og prosjekter du kan lage selv. Vi har også en egen matseksjon med middag, desserter og bakverk. Velkommen inn!
Til hovedsidenNettbutikk - katteleker med kattemynte, dukkeutstyr, småsøm og håndarbeidBlogg om samfunn, hverdag, kvinner, debatt og humorProsjekter og ideer du kan gjøre med barn og familieOppskrifter middag, kaker, smoothie og mye annet rart!Les om dyrene i SmuleSkogen, om Frøken Smule og alt som skjer her i skogen!  

Følg SmuleSkogen på
Følg SmuleSkogen på Facebook, YouTube, Instagram og RSS-feed

post@smuleskogen.com


Twingly Blog Search ShowBlog=NO blog:http://www.smuleskogen.com/ sort:published Recent posts
 
  Nyeste blogginnlegg
Debattinnlegg
Hverdagsbetraktninger
Humoristiske betraktninger
Kvinneblogg
Ord til ettertanke

Ros for rosen skyld, fysj og fy!
Alle kvinner til båtene – vi skal seile vår egen sjø!

klovnefjes, tivoli, tuttifrutti

I løpet av helgen og starten på denne uken har jeg forsøkt å sette meg inn i hvorfor vi kvinner nå ikke bør rose hverandre! Hvorfor ros nå er blitt et fy fy og ros kun skal skjenkes til de som har reist kjerringa eller funnet opp noe spektakulært! Ros er vist ikke noe vi uvettig burde slenge rundt oss, bare for at andre mennesker skal føle at de gjør en god jobb. Her er det alle for seg, i hver sin båt, og har du prestert skal du i alle fall ikke forvente å få så mye som et klapp på skulderen.

Skryt og fremsnakk har vist blitt tegn på falskhet og hykleri. En greie vi gjør for at andre skal trykke liker under Facebook-bildene våre eller dele det vi skriver på nett. Som kvinne er det heller ikke stuerent å ønske en noenlunde ok oppmerksomhet når noe har gått en vel i livet, selv ikke et lite smilefjes er politisk korrekt. Nei, her skal det visst bare roses hvis man har klatret Mount Everest mens man tweetet om det både på opp og nedtur.   

Men herre min hatt damer! Er det feil å gi hverandre skryt også nå da?

Selv gjentjenester er blitt en skammens bedrift, selv om det i årevis har vært et fenomen som har drevet samfunnet fremover. Det å stille opp for andre med et lite håp om hjelp tilbake en gang i fremtiden er blitt kvalmende og ufint. Av typen jeg hjelper deg med ditt flyttelass, hvis du hjelper meg å beise plattingen på hytta. Her får man fremover fint finne seg i å seile sin egen lille båt uten noe håp om en hjelpende hånd til å bli tauet i land hvis motoren stopper. For hvem liker vel smiskere selv om de eier taubåt, og du er midt ute på det blikkstille havet? Tydeligvis må jeg slutte å si til samboen: ”Hvis jeg måker snø i dag, så tar du det i morgen eller!”  

Gjentjenester er altså ut og skryt når en lykkes er også ut. Hvordan skal vi da omgås når noen har vunnet i lotto eller sikret seg drømmejobben. For vi skal jo prestere og lykkes, bare ikke applauderes!?

Selv om jeg tenker at noen ikke helt vokste fra det å være i den kule gjenge, slik de gjerne var på ungdomskolen, så går det helt greit for meg at de fortsatt higer etter å være kule. Jeg var ikke kul den gang da og er det heller ikke hver gang nå! Men hvis noen vil rope juhu og jippi for dagens dandy outfits og sine venners bokutgivelser for den del, så må de gjerne det. Jeg vil rett og slett ikke bruke tiden min på å jage de en og enhver tilbake til hvert sitt hjørne av skolegården. For la oss være ærlig, noen mennesker liker seg best alene mens andre trives i flokk. Slik har det alltid vært og slik vil det nok alltid være. Men det jeg ikke skjønner er hvorfor vi nordmenn skal være så kritiske at vi ikke kan tillate at vi gir hverandre et lite klapp på skuldra når noen har gjort noe bra?

Eller er denne akutte redsel for ros, kun nok et eksempel på at vi nordmenn er oss selv nærmeste?

Jeg personlig kan nesten aldri få nok skryt eller oppmuntring fra andre. Kall meg gjerne en oppmerksomhetshypokonder! Men når du store deler av livet ditt har hatt svært få som har heiet på deg, hverken i akebakken eller ved skolens årlige skirenn, blir en kanskje litt ekstra søkende etter stadige komplimenter! For en vil jo gjerne at andre skal synes noe om det en gjør, og gjerne verdsette det lille man faktisk klarer å får til når man står fastbundet på startlinjen med løpestreng som bare er 10 meter, mens de andre i racet kan løpe fritt med vinden!

Verden og mennesket overlever på positiv tilbakemeldinger, ikke på at vi prøver å holde hverandre nede! Smilefjes ;-)


Sigrun J. Karbu

”Happy happy hypokonderen”

Flere blogginnlegg - Følg SmuleSkogen på Facebook og RSS-feed!

Blogglisten