I SmuleSkogen finner du nettbutikk med katteleker, dukkeutstyr og mye mer. En egen blogg og prosjekter du kan lage selv. Vi har også en egen matseksjon med middag, desserter og bakverk. Velkommen inn!
Til hovedsidenNettbutikk - katteleker med kattemynte, dukkeutstyr, småsøm og håndarbeidBlogg om samfunn, hverdag, kvinner, debatt og humorProsjekter og ideer du kan gjøre med barn og familieOppskrifter middag, kaker, smoothie og mye annet rart!Les om dyrene i SmuleSkogen, om Frøken Smule og alt som skjer her i skogen!  

Kontakt SmuleSkogen
post@smuleskogen.com
eller via Facebook


 
  Nyeste blogginnlegg
Debattinnlegg
Hverdagsbetraktninger
Humoristiske betraktninger
Kvinneblogg
Ord til ettertanke

Norsk standard!
Hvor mange er utrustet med plettfritt hus, nybil og sydenturer booket på rad og rekke utover året når solen svikter i gamlelandet? Rekk en hånd i været den som mener vi nordmenn i 2013 kanskje lever litt over evne og forbruker mer enn vi gir tilbake!?

vater, lite rødt hus, skruetvinger

Nå som sommerferien er over her i skogen, har jeg fundert litt over begrepet ”Norsk Standard”! Og jeg kjenner på at jeg ikke er i nærheten av å utfylle hva som forventes av meg som moderne menneske når det kommer til denne standarden. Heller ikke i løpet av årets ferie har vi klart å feriere etter såkalt norsk norm innenfor ferieavvikling. Helst skulle en spontant hevet seg på en sydentur den første uken da solen uteble, for så å gjøre runden på alle landets opplevelses- og familieparker de påfølgende ukene. Det er visst nærmest denne ferieplanen som er malen i dagens samfunn.

Men nå som ferien er over, kan alle skryte av fregner i ansiktet og feriebilder fra en hvit sandstrand under palmene?

kano, sol og somme

Line Konstali spør også denne mandagen når ferien er over for de fleste av oss: ”Er det en menneskerett å dra til utlandet?”  Eller setter vi for høye krav til hva som er NOK ferie? Jeg kan godt sette meg inn i den urettferdigheten ungdommene som er nevnt som eksempler i Line Konstali sitt innlegg opplever når de møter igjen sine bereiste klassekamerater etter skoleferien.  Som barn var jeg aldri utenlands i ferien, hverken sommer, høst, jul eller i påsken. Sjelden hadde min aleneforsørgende mor økonomi til å ta oss med på store jordomseilinger. Ikke at livet mitt er blitt fattigere av den grunn, om ikke annet har jeg lært meg å sette pris på det jeg har. Men at det var blodig urettferdig da jeg selv var tenåring, den følelsen kan jeg godt huske.  

Men begrepet Norsk Standard brukes også i andre sammenhenger, ikke bare når det er snakk om det norske veinettet og byggestandard. Men nå også om vår levestandard, våre ferieplaner og våre private hjem. Ane Hagen skrev tidligere i vår et innlegg til debatten om å leie eller eie egen bolig.

Hun legger på slutten av innlegget sitt igjen en tankevekker som vi alle burde ta oss tid til å ta inn over oss, enten vi bor i et selveid eller leid hjem: ”Det gjør rett og slett skikkelig vondt og ikke bli sett på som like bra som andre mennesker, bare fordi jeg ikke har økonomi eller foreldre med økonomi til at jeg kan få huslån”. Og selvsagt blir det et følelsesladet innlegg, fordi våre boliger, våre 4 sikre vegger som vi kaller vårt hjem, vårt gjemmested, blir kritisert av andre som ”ikke godt nok” fordi en ikke eier det selv. For er hjem er da fullt ut et hjem uansett hvem sitt navn som står på skjøtet. Men Ane Hagens innlegg er også en god innledning til en verdidebatt om hva som er viktigst her i livet, og hvilke boforhold en er ment til ha for å passe inn i den ”Norske Standarden”!

Men hvor høy er egentlig den ”Norske Standarden” blant den gjennomsnittlige familie i dagens Norge?

Jeg er så heldig å eie mitt eget lille hjem sammen med min samboer, men heller ikke vi er i nærheten av å kunne strekke oss etter den normative ”Norske Standarden”. Ikke bare fordi vi har hatt over gjennomsnittet mye uflaks med større bil- og husreparasjoner og ellers også har fått bryne oss på vår skjerv av andre utfordringer de siste årene. Men også fordi vi bevist har valgt å legge oss under den norske standarden. Vi har isteden valgt å legge vårt fokus på andre aspekter av livet enn å eie mest mulig som er fint, flott og nytt. For er det nå egentlig slik at alle i Norge kan bytte til ny bil hvert fjerde år? Eller er det oppnåelig å ha de siste utgaver av oppdatert software på pc og nettbrett? Eller må vi alle ha oppvarmede oppkjørsler og flislagte privatspa i heimen, boblekar med jetstråle og massasjefunksjon? Er det blitt et motto for oss nordmenn, slik de sier i forbrukslånsreklamen på tv om dagen;  

”Men så er det jo ikke helt meg da, å drive og spare”  

Vi skal bare ha alt med en gang nå til dags, bare fordi naboen har det. Sparegrisen er blitt avleggs og folk har sluttet å gjemme penger i madrassen til en regnværsdag. Man kan jo bare låne mer til det man ønsker seg og bestille det sporenstreks på nett, eller? Selv om økonomene litt småvarsomt visker; ”Varsko her, velstandsboblen kan sprekke!”

60-talls dør, og gammel tapet
Slik ser gangen min ut, er det en for dårlig standard i 2013?

For saklighetens skyld tok jeg et lite hurtigsøk og søkt meg frem til en referansekalkulator på sifo.no. Den ga meg noen raske tall for hva vi som familie på to voksne og et barn i barnehagealder var ment å forbruke i løpet av en måned. Interessant og se hva Norsk Standard sier at jeg burde forbruke på forskjellige poster i løpet av en måned. For hjemme hos oss er det stort sett jeg som er innkjøpsansvarlig. På Sifo mente de at jeg burde sette av blant annet disse budsjettpostene: 5680,- til mat og drikke, 1300,- personlig pleie og hele 2410,- til lek og fritid.

Allerede kun med disse tre ”normative” budsjettpostene med en samlet sum av 9390,-, har jeg oversteget månedsbudsjettet mitt med 1440,- kroner og det er før jeg har betalt f.eks: studielån, telefon eller andre utgifter som vi har månedlig.  Men der er liksom standarden, som jeg burde ha fulgt. Og jeg er mer en klar over at det er mange som har mindre enn oss. Men så er det også mange som roper høyt om at de skulle hatt mer og gjerne ser ned på de som har mindre enn seg selv. Og på et vis er jeg kanskje ikke bedre selv, jeg ser litt ned på de som har alt og finner det nødvendig å poengtere sin rikdom av eiendeler som en standard for et godt liv. Å innprente verdier til egne barn om at de som har mindre enn oss, ikke er like gode. Når ble det ikke godt nok å være god og mett, ikledd klær som holder både regn og minusgradene på avstand. Når ble standarden hevet til at:  

”Du skal spise en viss type mat, ha riktig merket yttertøy og være solbrun etter ferien for å være NOK som menneske”?  

Men så har du igjen noen av oss da, meg inkludert, som hverken har skapene fulle av merkeklær, trendy kaffekanne på kaffebordet og en nydelig designerlampe fra Bolia hengende over, som lyser opp alle statussymbolene som det er dekket opp med. Og som heller ikke bryr meg med å fylle livet mitt med ting ajour med Norsk Sifo budsjettert standard. Men som likevel synes livet vårt er godt og hjemmet vårt holder mål.

Men kan min standard være god nok til at min datter i fremtiden får leke med de populære kidza i skolegården, de som har foreldre som lever etter Norsk Standard?

uoppusset gang, god jul

Eller bør jeg forberede meg på spørsmål fra små skolebarn om hvorfor vi ikke har ny bil og nyoppusset bad? For vi bor aldeles ikke etter Norsk Standard. Nei, vi holder koken i vår vintage enebolig fra 1964, som jeg liker å kalle den. Ta som eksempel; for ca 3 år siden, ribbet jeg optimistisk gangen vår for brune finer-panel plater og bulende papptapet. Og slik står det forbausende nok enda, brunt og med en trapp som er halvveis klargjort for nye malingsstrøk. Ikke fordi vi liker denne brune slitte finishen spesielt godt. Men fordi vi rett og slett ikke har råd til å ferdigstille gangen med en gang. Av og til i livet hjelper det ikke hvor mye man jobber og sliter, det er så mye annet som også spiller inn på om en lykkes med det en ønsker for fremtiden. Men det store spørsmålet er da som følger:

Hvor mange med Norsk Standard ville funnet seg i å ha en slik fussete gang over flere år? Og kan engang vårt shabby-chic oppussingsobjekt av et hus, likefullt kalles et hjem som det går an å leve med?

Suzuki Baleno og varselskilt, fare for regn

Heller ikke bilparken i skogen er det mye å skryte av, men den ruller og går. Jeg kjører en gammel stasjonsvogn fra 2000-tallet. Med rustflekker både her og der og ymse skraper i lakken. Så skulle jo såklart jeg også tenkt meg et elektrisk nytt vidunder på fire hjul, som ikke peste ut CO2 og andre miljøgifter, gammel naturaktivist som jeg jo er.  Men det er en blå, CO2 pesende Baleno som er innenfor mitt bilbudsjett, så jeg sier meg fornøyd med den helt til den streiker. Hvorfor? For jeg tar det ikke så tungt nemlig hva folk synes om mitt utdaterte fremkomstmiddel. Men dette er min standard, utifra mitt gitte ståsted her i livet.

Det skal være rom for å ha forskjellig standard uten at vi skal rakke hverken opp eller ned med korttenkte bemerkninger om hva som er BRA NOK eller RIKTIG standard å leve etter.

Og kanskje finnes det fortsatt noen moderne mennesker som faktisk er fornøyd med det de har, og som ikke ønsker å leve over evne. Til tross for hva normalen anser som den urokkelige ”Norske Standarden”. Så for min del kan jeg klare meg med umalt loftstrapp og at gangveggen roper ut sitt metalliske budskap om ”God Jul” til jeg enten vinner i Lotto eller får råd til å pusse den opp! 


Sigrun J. Karbu

Fornøyd med den standarden jeg har selv om jeg ikke ble solbrun i sommer!  


Flere blogginnlegg under Nyeste innlegg, Debatt, Hverdag, Humor, Kvinner og Ettertanke

Følg SmuleSkogen på Facebook og RSS-feed!


comments powered by Disqus
        Blogglisten