I SmuleSkogen finner du nettbutikk med katteleker, dukkeutstyr og mye mer. En egen blogg og prosjekter du kan lage selv. Vi har også en egen matseksjon med middag, desserter og bakverk. Velkommen inn!
Til hovedsidenNettbutikk - katteleker med kattemynte, dukkeutstyr, småsøm og håndarbeidBlogg om samfunn, hverdag, kvinner, debatt og humorProsjekter og ideer du kan gjøre med barn og familieOppskrifter middag, kaker, smoothie og mye annet rart!Les om dyrene i SmuleSkogen, om Frøken Smule og alt som skjer her i skogen!  

Kontakt SmuleSkogen
post@smuleskogen.com
eller via Facebook


 
  Nyeste blogginnlegg
Debattinnlegg
Hverdagsbetraktninger
Humoristiske betraktninger
Kvinneblogg
Ord til ettertanke

Fortsatt bare hjemme - 10. februar 2013
Er det egentlig noen god grunn til at enkelte bare er hjemme?
(Du finner del 1 av denne bloggen her)

Brillefin

Jeg fikk på ungdomskolen ofte påpakk fra norsklæreren for at jeg utbroderte vel mye og produserte opp for mange sider når vi fikk stiloppgaver. Og jeg har vel ikke helt klart å legge av meg denne vanen eller uvanen. Ordene har en tendens til å ry uhemmet ut av hodet når en først får hjernecellene varmet opp! Og spesielt hvis det er et tema som engasjerer så lar vist ikke ordflommen seg bremse. For det er nå engang slik at jeg aldri har vært særlig god til å holde kjeft når jeg kanskje burde. Jeg har heller aldri vært særlig god til å bare godta ”at slik er det bare”! Så derfor fant jeg ut at det nok kunne være gunstig å dele dette tema opp i litt mer overkommelige stykker!

Etter at jeg begynte å være bare hjemme her i skogen for omtrent 6 år siden, fant jeg fort ut at dette var et tema det ikke var så lurt å ta opp til diskusjon i sosiale settinger. Jeg merket fort blant mine kvinnelige likemenn, også da jeg gikk hjemme med lillefrøkna, at det ikke var videre politisk korrekt å være hjemme med barna sine særlig lengre enn det de hadde planer om. Ganske ofte ble jeg møtt med korte slengbemerkninger som at jeg bare satt hjemme og koste meg med jenta mi, mens ”visse andre” var ute og arbeidet! I Norge, slik jeg opplever det, er vi vel mer enn gjennomsnittlig opptatt av at alle ”helst bør” gjøre som alle andre. At alle skal gjøre det samme, ta de samme valgene, mene det samme og ikke på noen måte prøve å skille seg ut for å sette andres valg i dårlig lys! Men så er det jo ikke alltid slik da at alle har mulighet til å
velge å være som alle andre.

For jeg er faktisk klar over at jeg var heldig som hadde muligheten til for eksempel å være hjemme med lillefrøkna til hun var 2 og et halvt år gammel før hun begynte i barnehagen. Og jeg er da faktisk blitt gjort oppmerksom på hvor privilegert jeg også nå er, som har muligheten til å være bare hjemme selv om lillefrøkna har fullplass i barnehagen. Jeg er heldig som kan bruke hver dag på mine ”hobbyer og kose meg hjemme her i skogen”. Jeg har flaks som er sammen med en mann som både stiller seg villig og har mulighet til å forsørge familien på en inntekt. Og jeg er fullstendig klar over at dette er en luksus som ikke alle kan velge! Ikke alle familier kan velge å leve av en inntekt i dagens Norge. Men det er også et faktum at ikke alle velger å bare være hjemme.

For jeg skulle gjerne hatt en jobb jeg hadde overskudd til. Jeg skulle gjerne bidratt mer til familieøkonomien og statsøkonomien enn jeg gjør per i dag. Jeg skulle gjerne vært mer aktiv og gått fjellturer og tatt opp cross-sykling i marka. Blitt flinkere til å gå på ski om vinteren og kanskje, bare kanskje prøvd meg på slalåm. Og samtidig blitt både sprek, trendy og passet rett inn i de gamle kjolene fra 90-tallet i størrelse 38. Men så er det ikke bestandig nok å så gjerne ville, det handler også mye om energi og overskudd. Og overskudd er ikke i overflod her i skogen per i dag, og har ikke vært det heller på mange år. Mitt energinivå er på linje med en gammel fruetimer og er ikke i nærheten av standarden til en 32-årig frøken i sin beste alder. For energi er dessverre ikke noe som kommer dalende av seg selv. Overskudd er ikke noe man automatisk gjenvinner av å ta det med ro en helg eller av å ta avslappende spaserturer i skog og mark. Energi er for de som lever med kroniske smerter, noen ganger et mål som synes nærmest uoppnåelig i seg selv.

Regndråper

Særlig på de dagene kroppen slår seg helt vrang, eller etter nok en natt med lite søvn på grunn av muskelkramper. Er det faktisk ikke bare bare å ta fatt på selv de minste oppgaver i heimen. Ta støvsuging for eksempel, en helt vanlig greie. Men kun en liten runde med støvrytteren gjennom stua, kjøkkenet og gangen, fikk jeg oppdage etter at jeg fikk barn, medfører at jeg resten av dagen må gå med store bekkensmerter. Smerter som stråler ut i beina og opp i ryggen. En typisk kvinneplage som vi kvinner snakker for lite om, og som menn kanskje fnyser av som kjerringsutter. Og bekkensmertene er bare en bagatell i forhold til mine muskel og leddsmerter som jevnlig kommer og går. Selv det mest dagligdagse gjøremål kan sette igang et ras av spenninger i kroppen og ødelegge for resten av dagen og morgendagen. Her om dagen da jeg bare skulle bli med jentungen en liten tur på skøyteisen, og tok en liten runde med kost og snøskuffe så det skulle bli en liten bane å gå på. Da ble prisen å betale at resten av kvelden og natten bestod av en innvendig krig i kroppen min, med kramper, frysninger og ben som stivnet og ikke ville fungere i det hele tatt. Det er dagen etter en slik runde med smerter at det å være ”bare hjemme”, er alt jeg har overskudd til. Og det lille av overskudd jeg faktisk har, forsøker jeg å bruke på å ta vare på min lille familie og meg selv.

Diffuse symptomer er vel kategorien mine plager faller inn under. De som ingen ser, de som ingen aner at herjer min hverdag her hjemme i skogen. Når dere himler med øynene over at jeg fortsatt bare er hjemme, istedet for å bidra til det norske samveldet med min del av klingende mynt i skattekassen. Så er det nettopp fordi jeg sitter hjemme med store smerter, lenket til en tilværelse jeg ikke kan velge. I en kropp som slettes ikke lystrer mitt ønske om et aktivt, sosialt og deltakende liv. Uten så mye som en krone i støtte fra NAV, slik noen kanskje har antatt at jeg snylter på. Så mye til NAV'er er jeg ikke, selv om jeg muligens hadde hatt krav på å være det!?

Så slik er min hverdag, med ”
tv-titting og hobbyvirksomhet”. Så enkelt som det, hver eneste dag, hvis en ser bort i fra de dagene som er brukbare. Da kan du kanskje møte på meg på butikken, eller i oppkjørsla med snøskuffa i hendene. Men hvis du fortsatt himler med øynene over min tafatte hverdag, så kan vi da gjerne bytte, for en liten uke eller hel måned kanskje? Prøve det ut, for å se om det er latskapen som rår eller kanskje mangelen på viljestyrke? Eller om du kan gjøre en bedre jobb med å få min kropp, med mine reelle smerter, til å fungere bedre i hverdagen enn hva jeg får til!?


Hilsen Sigrun J. Karbu

- Foreløpig bare hjemme...

Flere blogginnlegg under Nyeste innlegg, Debatt, Hverdag, Humor, Kvinner og Ettertanke

comments powered by Disqus