I SmuleSkogen finner du nettbutikk med katteleker, dukkeutstyr og mye mer. En egen blogg og prosjekter du kan lage selv. Vi har også en egen matseksjon med middag, desserter og bakverk. Velkommen inn!
Til hovedsidenNettbutikk - katteleker med kattemynte, dukkeutstyr, småsøm og håndarbeidBlogg om samfunn, hverdag, kvinner, debatt og humorProsjekter og ideer du kan gjøre med barn og familieOppskrifter middag, kaker, smoothie og mye annet rart!Les om dyrene i SmuleSkogen, om Frøken Smule og alt som skjer her i skogen!  

Kontakt SmuleSkogen
post@smuleskogen.com
eller via Facebook


 
  Nyeste blogginnlegg
Debattinnlegg
Hverdagsbetraktninger
Humoristiske betraktninger
Kvinneblogg
Ord til ettertanke

Vår tids mest verdifulle valuta: Tiden! - 8. januar 2013
Hva er vel mer verdt sin vekt i gull i 2013 enn tiden vår?

Pepperkakekrokodiller i snøen

Sist fredag, dagen for total avslapning etter en vanligvis så hektisk uke, ble jeg gjort oppmerksom på denne artikkelen på det sosiale mediet Facebook av min tidligere gode arbeidskollega. Med en gang jeg begynte å lese teksten, kjente jeg en formidabel kløe både i topplokket og i fingrene. Fingre som nok ikke er innstilt etter vanlig tastaturetikette, men heller etter en egenartet form for utaktfull tastaturhåndtering. Resultatet av fredagsrefleksjonen bunner ut i et spørsmål om vår tids valuta burde vært vår egen tid, heller enn maksgrensen på våre Mastercard?

Her om dagen hadde vi kick på legobygging i SmuleSkogen. Til min samboers store forlystelse, siden han lenge har higet etter at lille frøkna skulle plukke opp hans barndoms store favorittleke: Lego! Far og datter samarbeidet lystig om å bygge legotårn/fengselstårn for skurkete legomenn. Mens mammsen iherdig puslet sammen en skurkebil med tilhørende henger og flere skurker som snart ville herje den fredfulle Legobyen. Kanskje ikke så pedagogisk rent tematisk, men ustyrtelig barnslig og moro. Påfølgende dag gikk vi igjen opp på barnerommet til legosamlingen. (Lillefrøkna er nemlig så heldig at hun har arvet sin fars mangfoldige samling av danske plastklosser). Denne dagen styrte lillefrøkna min spesialbygde iskrembil. Hun kjørte rundt og solgte is i form av de minste legoklossene, nemlig de flate gjennomsiktige enerne. Men så gikk hun plutselig tom for ”is” og mammsen påtok seg oppdraget med å bygge iskremfabrikk slik at isbilen kunne få nye forsyninger. Ikke fordi det var påkrevet, men fordi det var moro! Og slik går gjerne ettermiddagene i SmuleSkogen. Med kostnadseffektive hjemmeaktiviteter. For er ikke en drøy time før barne-tv med felles legobygging like verdifull som en tur i svømmehallen! Eller er det mer pedagogisk riktig å kjøpe seg inn på det organiserte fritidsmarkedet for våre unge og håpefulle, enn å bruke av sin egen tid til samvær og aktivisering?

Jeg ser at jeg står kraftig i fare for å terge på meg både den ene og andre bare med min innledning om legobygging! At jeg brauter og breier meg fram med mine henslengte kommentarer om tidsbruk. Og at jeg attpåtil skryter av at jeg bygger Lego sammen med datteren min på ettermiddagen gjør vel ikke saken bedre. For man skal jo for all del ikke komme med selvskryt, ikke engang et alternativ til hva den normative nordmann har tid til. For det er nesten blitt slik at det er opplagt at vi voksne skal bry oss mere om oss selv, egenverdet og egen karriere enn om barn og familie. Samtidig skal særlig vi kvinner, gi ”beng” i hushysteriet med krumkakebaking og
cupcakesbaking! Og vår avhengighet av flekkfjerningsmidler for å få rent tøy til familien bør helst gjemmes i det øverste kjøkkenskapet sammen med rødvinen og kiosklitteraturen.

Leker, mobil og puslespill

Vi kvinner, vi skal helst prestere alt, alltid! Egoet, familien og karrieren! Multitasking er visst begrepet en har oppfunnet for å fange alle disse tre grunnbehovene hos det moderne mennesket! Men så kan en spørre seg: er det nå egentlig mulig å være forelder uten å multitaske, i alle fall for oss damer? Uansett om en har fulltidsjobb eller ikke? For er ikke det å være forelder en ganske så utmattende fulltidsjobb i seg selv. Med halvvåkne netter, evige ryddesjauer og koordinering av flere personers behov og gjøremål?

Vår egen tid som individer er blitt så verdifull at den snart overstiger prisen av rent gull! Eller er det vi mennesker som bare prioriterer feil? Gull foran tid? Kjøpte opplevelser foran TID med hverandre?

Man skal ikke lengre tilbake enn til 1960-tallet for å finne en helt annen innstilling til hva som hadde mer VERDI enn hva vi verdsetter i dag! Familien var i høysete, og så lenge familien hadde det bra så var man per definisjon lykkelig! Men tidene forandrer seg, men noe er likevel konstant. For vi mennesker har vel alltid strebet etter noe bedre, nyere og mer moderne. I urgamle tider var det hjulet, så elektrisiteten og i dag nanosekundene en har til overs til å utrette noe stort i løpet av en dag.

Vi kommuniserer mer med hverandre enn noen gang før. Raskere og mer frekvent. Men kommuniserer vi ikke likevel forbi hverandre? Med meldinger på sms, Twitter, Facebook og LinkedIn. Går vi noen gang på besøk til hverandre uten først å rope ”varsko her” på tekstmelding og via Facebook, om at vi skal møtes og ta en kaffe. I min barndom, som synes en evighet siden, fantes det ikke engang ringeklokker på alle hus! Skulle man besøke noen fikk man enten ta sjansen og dra direkte til vedkommendes dør og BANKE PÅ, for å se om de var hjemme. Alternativt ringe en dag i forveien og avtale/planlegge å møtes til avtalt tid og sted! Risikoen var så klart at du kom til stengt dør, eller at du ble stående å vente på din kamerat på avtalt sted til avtalt tid mens kameraten lot vente på seg. Men slik var det vel i ”gamle dager”! (En har rett og slett blitt så pass gammel at en allerede har begynt å referere til konseptet gamle dager, i en alder av snart passerte 32). Slik var det da altså at man enten tok seg tid til å kjøre bomtur, men så var jo turen i seg selv også en del av opplevelsen! Men ikke ventingen vel og merke, for ingen liker å vente. Enten så ble man jo gjerne stående tafatt alene på et gatehjørne, eventuelt sittende og vente ved et kafébord uten tilhørende kaffekopp og kafékamerat!

Men teknologien har løst dette for oss, med mobiltelefoner og virtuelt vennskap. Ingen flere bomturer og flaue ensomme kafébesøk. Alltid kan vi nå hverandre overfladisk og gjennom velformulerte ord i Times New Roman med søte smilefjes på slutten av setningen. Men kan vi virkelig NÅ hverandre like godt som i gamle dager? Kan vi nå inn til de som betyr mest for oss, barna våre, gjennom å betale oss bort fra å dele det mest dyrebare vi eier, nemlig TIDEN vår?



Hilsen Sigrun J. Karbu

- Gammeldags Legofrøken
 
Flere blogginnlegg under Nyeste innlegg, Debatt, Hverdag, Humor, Kvinner og Ettertanke