I SmuleSkogen finner du nettbutikk med katteleker, dukkeutstyr og mye mer. En egen blogg og prosjekter du kan lage selv. Vi har også en egen matseksjon med middag, desserter og bakverk. Velkommen inn!
Til hovedsidenNettbutikk - katteleker med kattemynte, dukkeutstyr, småsøm og håndarbeidBlogg om samfunn, hverdag, kvinner, debatt og humorProsjekter og ideer du kan gjøre med barn og familieOppskrifter middag, kaker, smoothie og mye annet rart!Les om dyrene i SmuleSkogen, om Frøken Smule og alt som skjer her i skogen!  

Kontakt SmuleSkogen
post@smuleskogen.com
eller via Facebook


 
  Nyeste blogginnlegg
Debattinnlegg
Hverdagsbetraktninger
Humoristiske betraktninger
Kvinneblogg
Ord til ettertanke

Debatt: Hvor mye skal farskjærligheten koste? - 23. oktober 2012
Skal man være lojal mot familiebåndene uansett?

Familie, farskjærlighet, barndom

Mange har nok en gang i livet enten som barn eller voksen, følt på ansvaret man har overfor egne foreldre. Forventningene til hva datter eller sønn er forpliktet til i forhold til egne foreldre og øvrig familie. Familielojalitet er vel ordet jeg søker, ordet som best beskriver denne følelsen av plikt vi alle har kjent på i forhold til våre foreldre. Pliktfølelsen av å stille opp når livet blir vanskelig for noen i familien. Eller når større familieprosjekter står for tur, som eksempel når familiehytta sårt trenger et malingsstrøk i dugnadsåndens beste stil. Eller den gang i 1987 da farfar brakk lårbeinet og alle steppet inn med husvask, koppvask, klesvask og kjøring til lege eller butikken. Og er ikke dette for mange en selvfølgelighet, en direkte dominoeffekt av gode handlinger som forventes i de beste familier. At vi som familiemedlemmer, uoppfordret stiller opp for hverandre når uhell og ulykker rammer. Denne uskrevne kodeks av familielojalitet. Denne selvoppofrende lojalitet som går på bekostning av ens egen tid og energi. Er dette likevel en lojalitet vi kan forlange at alle sønner og døtre skal overholde?

Jeg har i det siste halve året utfordret mitt eget standpunkt i denne sammenhengen. Spørsmålet om hvor langt det kan forventes at jeg som datter skal strekke meg for min far. Spørsmål som: ”Hvor mye av min egen fremtid skal jeg ofre for slektskapet og fortidens skyld?”, har daglig blitt stilt til rette ovenfor etikkombudet i min egen samvittighet. Spørsmålet som jeg vel egentlig stiller meg selv er:
Hvor mye skal farskjærligheten koste meg?Er det virkelig slik at blod er tykkere enn vann? At slektskap og blodsbånd varer evig? Eller kan man velge bort familielojaliteten i bytte mot friheten til å velge en fremtid for seg selv?

For det er ikke automatisk slik i alle familier at lojaliteten sitter så dypt i ryggmargen hos alle. Sikkert fordi historien mellom familiemedlemmer har gjort noe med de båndene som en gang knyttet disse individene så tett sammen. Mange år med familiehistorier som hverken bærer karakter av lykke eller fremgang gjør noe med båndene mellom mennesker også i de beste av familier. I noen familier er det nettopp alt dette vonde som er knyttet i de båndene som binder en sammen som en familie som gjør at avstanden mellom oss er så stor. Lojaliteten er for lengst blitt brutt av mange gale handlinger og ord. ”Sagt er sagt”, er det vel noe som heter, og noen ganger kan ord som er blitt sagt aldri tas tilbake. Slik er min verden, hvor familiebånd som ikke for lengst er revet over, henger oppfliset igjen mellom oss og kan med et lite rykk lett rives over. Min familie er langt fra perfekt, så langt fra den som på dugnad maler hytta sammen i løpet av en sommerhelg. Så langt fra lojale ovenfor hverandre som to land i krig. Men likevel opprettholdes denne forventning til min lojalitet av samfunnet rundt meg. Forventningen av at jeg som datter den dagen mine foreldre blir gamle og hjelpetrengende, skal komme løpende med malerkost og handlenett, parat til å hjelpe, parat til å sette mitt eget liv på vent for dem som gav meg livet.

Men hvor rettferdig er dette utfra mitt og ganske sikkert mange andres ståsted når det kommer til familie. Hvor selvfølgelig er det at en skal være lojal mot de personer som aldri selv har overholdt familiekodeksen. Noen få kjenner min sanne familiehistorie, mens mange andre synes å ha en klar mening om hvordan denne historien har utspunnet seg. Mange har en mening om hva jeg burde gjøre i min situasjon med en syk far på aldershjem. Noen få har forståelse for at jeg trenger å velge å leve mitt eget liv nå mens jeg lever det.

Jeg var i alle mine barneår et veldig familielojalt barn. Jeg var pliktoppfyllende, gjorde det som var forventet av meg i skolearbeid og ellers. Jeg prøvde som best jeg kunne å være den datteren jeg trodde min far ønsket at jeg skulle være. All denne innsatsen til tross, ble jeg aldri helt bra nok, riktig nok eller nok! Jeg tror nok de fleste barn uansett hvilken familie de kommer fra, egentlig bare vil gjøre foreldrene sine fornøyde. At det å være seg selv skal være godt nok så lenge en gjør sitt beste. Men når blir nok nok? Når må en slutte å se til sin far for annerkjennelse og simpelthen bare beslaglegge retten til å leve sitt eget liv? Lever en på denne måten, for andre, blir aldri ens eget liv helt og holdent ens eget.

Hvor mye er det meningen at min far skal koste meg i psykiske påkjenninger og søvnløse netter. Hvor mye skal det koste meg før omkostningene blir uutholdelige. Skal familiebåndene til min far for alltid holde meg tilbake i en virkelighet hvor ingen ikke engang kan få puste? Skal vi alltid holdes til ansvar av andre for at vi er våre foreldres barn. Eller kan man rive over de siste trådene i familiebåndet for å redde sin egen fremtid? Jeg avslutter likevel med for noen et brutalt spørsmål, men for meg et veldig viktig spørsmål. Muligens et spørsmål flere kan ha nytte av å spørre seg selv, eller som i det minste vil utfordre til ettertanke.
Er min fars rett til å få være far, større enn min rett til å leve mitt eget liv?


Hilsen Sigrun J. Karbu


Flere blogginnlegg under Nyeste innlegg, Debatt, Hverdag, Humor, Kvinner og Ettertanke

comments powered by Disqus