I SmuleSkogen finner du nettbutikk med katteleker, dukkeutstyr og mye mer. En egen blogg og prosjekter du kan lage selv. Vi har også en egen matseksjon med middag, desserter og bakverk. Velkommen inn!
Til hovedsidenNettbutikk - katteleker med kattemynte, dukkeutstyr, småsøm og håndarbeidBlogg om samfunn, hverdag, kvinner, debatt og humorProsjekter og ideer du kan gjøre med barn og familieOppskrifter middag, kaker, smoothie og mye annet rart!Les om dyrene i SmuleSkogen, om Frøken Smule og alt som skjer her i skogen!  

Kontakt SmuleSkogen
post@smuleskogen.com
eller via Facebook


 
  Nyeste blogginnlegg
Debattinnlegg
Hverdagsbetraktninger
Humoristiske betraktninger
Kvinneblogg
Ord til ettertanke

Må man først se seg tilbake for å kunne gå fremover? - 24. september 2012
Hvordan påvirker fortiden fremtiden vår?

Se seg tilbake, se fremover

De siste månedene har nettene ufrivillig gått med til å vandre evigvarende rundt i et stort forfallent gult hus. Sensome timer i halvsøvne har jeg desperat løpt rundt i husets mange rom og ganger, fanget! Uten å finne en eneste vei ut i det frie utemmede grønne landskapet utenfor. Ingen vei ut, tross i at alle husets vinduer er råtne! Er det slik nettene fremover skal tilbringes? Eller er det slik at man strengt tatt blir nødt til å se seg tilbake for å kunne gå fremover?

Mange har meninger om emnet fortid og fremtid. Så mange har meninger om dette tema faktisk at det knives om retten til å ha rett hypotese om emnet! Har fortiden alt å si for hvordan mennesket blir i fremtiden, eller kan vi velge vår egen fremtid uavhengig av hva fortiden vår tilsier? Mange tror på prinsippet om ”å være sin egen lykkes smed”! Men tror jeg på det? Tror jeg på en teori som påstår at hvis jeg bare gjør alt jeg kan for å lykkes, så vil alt gå meg vel? Tror jeg egentlig at det er så enkelt eller er det mer komplisert og sammensatt enn dette. Kan jeg virkelig velge meg lykkelig uten at fortidens mareritt innhenter meg?

Noen tror at alt vi gjør har en grobunn i en hendelse som har inntruffet oss tidligere i livet. At alt henger sammen, mellom fortid og fremtid. Som en evigvarende symbiose av tid. Slik at det jeg gjorde for ti år siden vil styre mine handlinger i dag! Men er dette realistisk, for jeg er ikke noe om ikke realistisk. En optimistisk realistist vil jeg kategorisere meg selv som. Stadig med troen på at det meste kan gjennomføres, men en dvelende realisme i bakhodet som sier at det i realiteten er få av disse ideene som faktisk er funksjonable.

Så hvor vil det hen dette tilbakevendende marerittet om det gule huset. Er det simpelthen kommet til meg fra underbevisstheten, for å si til meg at jeg nok blir nødt til å stoppe opp og se meg tilbake før jeg kan begynne å gå fremover? Er det mulig å fri seg fra de spøkelser en bærer med seg fra fortiden og lykkes med det en vil hvis en bare jobber hardt nok. Eller vil spøkelset alltid ligge på lur klar til å dra opp snubletråder i nattesøvnen? Hvor er dører ut av det gule huset, er nok det jeg må spørre meg selv om? Eller spørre noen som vet bedre? Men er det egentlig noen som vet bedre enn en selv hva som lusker rundt der oppe i topplokket midt på natten!?

Noen mennesker tror på drømmetolkning. I og for seg en grei tanke, at de må komme fra et sted, et underbevist sted alle disse nattlige tanker og bilder. Men er ikke egentlig drømmetolkningen en annen vinkling på at fortid og nåtid henger sammen. At man må se seg tilbake for å finne svarene?

Skog, hus, vinter, forfallent hus

Mens andre igjen tror på spøkelser, ånder, gud og englene. Det er visst mye en kan tro på der ute som skal kunne forklare både det ene og det andre. Gi svar og berolige både tankenes nattevandring og våkne mareritt som en må utstå på dagen. Men når sant skal sies tror jeg nok ikke på noen av dem. Og synd er jo det kan en si, og ikke ha troen på noe som helst. For å ha troen kan jeg tenke meg kan være ganske beroligende til tider, som en sjelelig-Prosac i jevnlige dagsdoser. Men jeg tror ikke på spøkelser, jeg tror ikke på engler eller andre makter heller dessverre. ”Ingen Prosac til meg takk”! Det er vist realisten i meg som har tatt ordet! Så lenge jeg ikke kan se dem, englene og åndeligheten mener jeg, så kan de jo ikke finnes!? Enkelt er det, i min hjerne. Ting jeg ikke kan se eller ta i har aldri vært av stor interesse. For en som mistet barnetroen i ung alder er fortsatt ikke guddommeligheten troverdig. Men såklart må den som tror få tro, både på engler, saligheten, himmel og helvete for min del. Men jeg tror ikke, jeg bare drømmer og tolker, og er optimistisk realistist. Og undres. Undres på om det er mulig å gjøre seg fri fra fortiden? Eller om man alltid på et vis vil være bundet fast i det en har sett og opplevd tidligere i livet?


Hilsen Sigrun J. Karbu

Optimistisk realist

Flere blogginnlegg under Nyeste innlegg, Debatt, Hverdag, Humor, Kvinner og Ettertanke

comments powered by Disqus