I SmuleSkogen finner du nettbutikk med katteleker, dukkeutstyr og mye mer. En egen blogg og prosjekter du kan lage selv. Vi har også en egen matseksjon med middag, desserter og bakverk. Velkommen inn!
Til hovedsidenNettbutikk - katteleker med kattemynte, dukkeutstyr, småsøm og håndarbeidBlogg om samfunn, hverdag, kvinner, debatt og humorProsjekter og ideer du kan gjøre med barn og familieOppskrifter middag, kaker, smoothie og mye annet rart!Les om dyrene i SmuleSkogen, om Frøken Smule og alt som skjer her i skogen!  

Kontakt SmuleSkogen
post@smuleskogen.com
eller via Facebook


 
  Nyeste blogginnlegg
Debattinnlegg
Hverdagsbetraktninger
Humoristiske betraktninger
Kvinneblogg
Ord til ettertanke

Er det bestandig så lurt å være LUR? - 19. september 2012
Jeg inviterer skjelettene i skapet og de mørkeste demonene, ut på byens fineste konditori, napoleonskake og kaffe til alle!

Havsnød

Av til kan det kjennes som om ens eget liv ikke er til odel og eie. At det er noen andre eller verden i rundt en som drar en ned en vei man ikke ønsker å gå. Det kan nærmest kjennes som om man går baklengs, lengre og lengre bort fra den kursen en hadde peilet seg ut. Nettopp slik er det for meg for tiden. GPS'en har utviklet multiple personligheter eller alternativt gått tom for batterier. Kapteinen har gått fra roret og skipet styrer raskt vest med ny kurs mot verdenshavenes ende. Mens mannskapet hyler ut sin innerste frykt for åttearmede sjømonstre og intetheten som befinner seg på den andre siden av vår verden. For slikt trodde man på før i tiden, at verden endte der ute i havgapet et sted, der hvor øyet ikke lenger kunne se en fortsettelse på havets rand. Man trodde at det var kanten av kartet, enden av verden og at over den grensen fantes bare monstre og elendighet. Og at når man seilte over denne kanten, seilte man rett inn i intethetens umettelige sluk, for aldri å komme tilbake.

Det er på denne urgamle redselsfulle kanten mitt skip ligger og duver, stille ganske stille i bølgene. Mens mannskapets rop for lengst har stilnet i de tause åpne munner som nå bare venter med døde øyne på undergrunnen som skal oppsluke dem. Flytende i stillhet på kanten av intetheten, på kanten av dom og dommedag. På startstreken til verdens ende der står jeg på dekk og skuer ned i ormehullet fylt med åttearmet elendighet. Eller vil jeg etter ny vitenskap å dømme, være evig forvist til å seile de syv verdenshav, uten styring, uten kaptein og uten kompas.

Jeg har fått en del undrende kommentarer og spørsmål etter at jeg begynte med mine meningsytringer her på bloggen i SmuleSkogen. Om det nå er så
lurt å ytre så mye til hvermann og hvermannsen her ute på internettet. Spørsmål om det nå er så himla lurt å ta skjelettene i skapet og de indre demonene med ut på luftetur midt på lyseste dagen. Og for ikke å snakke om å be dem med seg på bytur og inn i varmen på byens fineste konditori. Hvor de finere fruer nyter sin napoleonskake med en kopp nytrukket kaffe. Men jeg spør tilbake: er det så lurt å la det være! Er det så lurt og istedenfor bære rundt på skjelettene og demonene godt stappet innunder kåpen, når man raser rundt i byen omringet av byens beste borgere. Er det så lurt og ikke dele noe som helst, noensinne, slik at man til slutt eksploderer.

Spøkelser

Livet er et sjansespill, blir det ofte kommentert. Men jeg mener livet tydelig er knyttet til et klassisk ruletthjul. Ironisk teori siden jeg aldri har vært mye til gambler. Hverken på rulett eller så mye som et stusselig flakslodd til tjue kroner. Noen er vist ment til å tape mer enn andre i livets rulett. Og noen er vist ment til å tåle så ufattelig mye mer av livet enn andre. Urettferdig, har jeg mange ganger fått høre at livet er. Urettferdig har jeg mange ganger fått erfare at livet til de grader kan være. Men ikke på den måten at jeg misunner hvermannsen deres pump og prakt, deres suksess eller bragder.

Men misunnelig så til de grader har jeg vært, med en gusjen grønntone i hele ansiktet. På de som har veddet på riktig lykketall i ruletten og vunnet retten til et roligere liv. Et roligere liv uten stadige konflikter, stadige kriser og stadig nye problemer som en må løse eller nøste opp i. Et liv hvor ikke samtlige gamle naboer kretser rundt deg med glinsende ulvetenner, mens de venter på det eksakt beste øyeblikk for å sette inn nådestøtet. Klar til å gjøre din elendighet om til sitt eget lykkenummer på rulettskiven. Misunnelig har jeg vært på de som har vunnet retten til et liv med stabile familiemedlemmer som ordner opp og tar vare på sine egne liv og egen helse. Et liv hvor skjelettene i skapet tross alt ikke var så støvete likevel, men som kun viste seg å være juletreet fra i forfjor som far glemte å hive ut av huset utpå nyåret. Og demonene var ikke verre enn en desperat overproporsjonert hybelkanin som hadde fått bygget bo i fred alt for lenge på grunn av mangel på støvsuging.

Så ruletthjulet spinnes nok en gang. Hvor vil pendelen stoppe, hvilket tall er ditt lykketall, sats nå i dette øyeblikk før det er for sent. Sats nå før hjulets fart avtar, før kanten av verdens ende nærmer seg med øredøvende larm fra monstrene i avgrunnen. Sats nå på lykketallet som er enten sort eller rødt, sats før du dras ned i intetheten.


Hilsen Sigrun J. Karbu

Grønn i fjeset og med skranglende kamerater på slep i konditoriet

Flere blogginnlegg under Nyeste innlegg, Debatt, Hverdag, Humor, Kvinner og Ettertanke

comments powered by Disqus