I SmuleSkogen finner du nettbutikk med katteleker, dukkeutstyr og mye mer. En egen blogg og prosjekter du kan lage selv. Vi har også en egen matseksjon med middag, desserter og bakverk. Velkommen inn!
Til hovedsidenNettbutikk - katteleker med kattemynte, dukkeutstyr, småsøm og håndarbeidBlogg om samfunn, hverdag, kvinner, debatt og humorProsjekter og ideer du kan gjøre med barn og familieOppskrifter middag, kaker, smoothie og mye annet rart!Les om dyrene i SmuleSkogen, om Frøken Smule og alt som skjer her i skogen!  

Kontakt SmuleSkogen
post@smuleskogen.com
eller via Facebook


 
  Nyeste blogginnlegg
Debattinnlegg
Hverdagsbetraktninger
Humoristiske betraktninger
Kvinneblogg
Ord til ettertanke

Hvorfor det da? - 12. juni 2012
Hvorfor det? Det er det store spørsmålet denne uken? Mine betraktninger om mystiske ”Rumpenisser”, kø-ordninger og lilla hår!

Astrid Lindgren Ronja Røverdatter og Vaffår då då
Bilder hentet fra rumpenisse.rumpenisse.dk og Youtube

Jeg har vel aldri vært særlig god til å finne meg i livets mange selvfølgeligheter. Ikke særlig god til å innfinne meg med at ”slik er det bare”! Slike automatiske selvfølger i hvordan man skal oppføre seg eller hvilke meninger som er riktige. Har vel egentlig helt på autopilot blitt stoppet av en stor rød varsellampe som det står HVORFOR på i min hjerne!

På mange måter kan en godt si jeg er et ”hvorfor det?” menneske. Som stadig er skeptisk til det meste og stiller alt for mange unødige spørsmål til livets lange liste over selvfølgeligheter. Tema og saker som for lengst er opp og vedtatt for resten av samfunnet, og er godtatt som ”at slik er det bare”, er for meg bare nok en utfordring. Et tema som må obduseres, diskuteres og kommes til bunns i.

Jeg er litt lik de små rumpnissarna som Ronja Røverdatter møter når hun er ute å går ski og setter fast foten i et hull i snøen. I dette hullet bor nemlig disse merkelige små skapningene, rumpenissene. I en primitiv hule under mose og lyng. Og det eneste de sier om og om igjen er replikken ”
Voffor då då? Voffor gjør hon det på detta viset?

Og der har du meg i et nøtteskall! Bustete på håret og med litt primitive boforhold. Sittende på min egen lille private tyttebærtue i skogen. Mens jeg babler for meg selv et svakt litt småskrullete: ”Voffor då då?” For jeg tror ikke det var ment slik at vi mennesker bare skulle vase rundt og finne oss i at slik er det bare. At verden bare er slik, at samfunnet bare er slik eller at en ikke kan få både i pose og sekk. Samfunnet er nemlig ordnet slik at en skal innordne seg, innfinne seg med at her er din plass, stig om bord, gjør din del og for all del ikke still alt for mange VANSKELIGE spørsmål. NESTE!! I grunnen er samfunnet en eneste stor kø, hvor vi alle må stå, mens vi sakte men sikkert rykker frem i køen. Innfinne seg, helt fra barnehagen til aldershjemmet! Til og med etter at en er død skal en helst innfinne seg med å ta den plassen som er ledig på kirkebakken. For velger man utenom, velger en å forlange noe annet enn den gemene hop blir det straks KOMPLISERT! Og komplisert er ikke noe samfunnet generelt sett, setter pris på som en del av vokabularet. Samfunnet har organisert ordboken litt annerledes, ikke alfabetisk, men etter hvilke ord som gagner køsystemet mest. Dette er ofte ord sammensatt til fraser som nettopp: stå i kø, innfinne seg og slik er det bare!

Men hvorfor er det nettopp slik med dette: slik er det bare? Min mor sa ofte til meg da jeg var barn og lurte på alt mellom himmel og jord. ”Jo, son e det bare!” Men dette var liksom ikke svar nok for meg, så jeg simpelthen fortsatte å spørre og grave til moren min helt sikkert dro seg i håret av frustrasjon. Og slik er det vel egentlig litt å være mor. Til tider så riv ruskende frustrerende at en faktisk får lyst til å hyle og dra seg i håret så det står til værs son som på Rumpenissene til Astrid Lindgren! Jeg kan glatt innrømme det, jeg river meg ofte i håret til det er umåtelig mye mer bustete enn til vanlig. I ren desperasjon over min datters mange ”hvorfor det”! Spørsmålsrekker som ofte går i denne retning: ”Hva er det mamma? Hvorfor er den son og slik mamma? Hvem har bestemt at den skal være gul da mamma? Kjenner du dem som bestemte det mamma?” Helt naturlige tankerekker så klart for en fireåring som ikke vet hva markblomstene heter, og hvorfor noen er gule og heter smørblomst, mens andre gule blomster igjen heter noe helt annet og vokser i mammas blomsterbed og som det ikke er lov å plukke! Forvirrende, det kan jeg skjønne. Og at det trenger enn viss oppklaring det kan jeg også skjønne. Men at det til tider kan være mildt sagt irriterende og gå hardt utover mange voksnes hårrøtter kan jeg også forstå!

Lilla hår

Det jeg derimot ikke kan forstå er når vi vokser fra oss denne trangen til å vite HVORFOR? Er det slik at når vi passerer en viss alder at vi helt naturlig slutter med alle disse spørsmålene og hva, hvem og hvorfor? Vokser vi det rett og slett av oss? Slik en gjerne kan vokse av seg en barneallergi eller trangen til å provosere med og farge håret lysende sjokk lilla? Har vi som samfunn vokst av oss evnen til å stille naturlige spørsmål ved vår egen eksistens? Det er vel spørsmålet jeg egentlig vil frem til etter mye tankespinn rundt Rumpenisser, markblomster og lilla hår. For jeg hadde lilla hår en gang, helt tilbake til midten av 90-tallet, hvor jeg på pur trass farget håret mitt knæsj lilla i mitt forsøk på et aldri så lite ungdomsopprør. Men selv ikke etter dette litt mislykkede håreksperimentet stoppet jeg å spørre: Hvorfor?

Så kan en undres om det bare er de av oss som har utsatt hodebunnen for en hel rekke ulike kjemikalier som har lyktes i å stagnere utslettelsen av ”hvorfor det” tankegangen i hjernene. Eller er det andre faktorer som skiller de av oss som sier hvorfor, fra de som sier slik er det bare? Er det en spesiell genetisk brikke som gjør at noen mennesker syns det er greit å stille seg i kø, mens de får servert selvfølgelige normer og regler for hvordan de bør leve sine liv. Mens andre igjen, litt mer tulleruske mennesker står på tåspissene i små tyttebærtuer langt der ute i en skog, med håret til alle kanter. Mens de med ropert bæljer ut sitt ene viktige spørsmål: ”
Voffor då då? Voffor gjør hon det på detta viset?"


Beste Hilsener

Sigrun J. Karbu


Flere blogginnlegg under Nyeste innlegg, Debatt, Hverdag, Humor, Kvinner og Ettertanke